Tar tegneserier på alvor

Hyllest til en pioner

Sist oppdatert fredag 11. desember 2009 10:17 Skrevet av Tor Arne Hegna fredag 11. desember 2009 07:46

Seriekritikk.no | Anmeldelser - Klassikere

Brukervurdering: / 4
DårligBest 

Undergrunn! samler arbeidene til den første norske undergrunnstegner, Arne W. Isachsen. Utgivelsen er en hyllest til en pioner, men gir også et bilde av en tidsånd, et miljø og et engasjement som var med å legge grunnlaget for dagens norske tegneserietradisjon. Vår anmelder reflekterer over hvilken betydning dette hadde både på datidens utøvere og våre dagers tegneseriescene.

Det er ikke ofte jeg er gitt muligheten av å anmelde en tegneserieutgivelse fra en sambygding, men med Arne W. Isachsens Undergrunn! Tegneserier i samling, er det for første gang en realitet. Nå begynner det å bli en god stund siden Isachsen var en utøvende serieskaper, og jeg må innrømme at jeg heller ikke var klar over at han praktisk talt var nabo før jeg omtrent fikk denne boken til omtale, men spennende er det dog at man selv i en Telemarksbygd kan finne flere med bakgrunn fra tegneserier. Festivaler har blitt til på tynnere grunnlag enn dette, så hvor er statsstøtten Huitfeldt?

Jubileumsskrift

Spøk til side, Undergrunn! Tegneserier i utvalg samler tegneserier som Isachsen begikk i perioden 1969 til 1974, siden dette også sammenfaller med mine fem første leveår så er det for meg i 2009 noe vanskelig å relatere til den tidsånden som de oppsto i, men for å si det enkelt er de kraftig politisk preget. I alt åtte serier er med, samt 3 forord(!), et intervju og et etterord. Isachsen gjorde flere serier, i hvert fall i forkant av de som er med i denne utgivelsen, men de er muligens utelatt av rent kunstneriske årsaker.

Samlingen ble utgitt til Isachsens 60 årsdag tidligere i år, som et jubileumsskrift satt sammen av Hanna Innsedt og med materiale samlet inn av hans bror, seriekjenneren, redaktøren og serieskaperen Haakon W. Isachsen. Sistnevnte skrev i 1987 et kapittel om Norske undergrunnsserier på 70-tallet til to-bindsverket En verden av Tegnserier, som er så vidt jeg vet det første forsøk på å skrive om undergrunnsbevegelsens fødsel i Norge. Forsiden til årets samling er da også hentet fra det andre bindet i dette verket. Både han og Morten Harper i sin fremstilling av norsk tegneseriehistorie i Tegneseriens triangel fremholder Arne Isachsen som pioneren innen den norske undergrunnstegneserien. Harper har også bistått med etterord til boka, som er en sammenfatting av hvordan tegneserieutvalget i norske kiosker tidlig på 70-tallet var.

Endte i resignasjon

Av de forskjellige tekstene i boka er det intervjuet som er gjengitt fra Trollskrift nr. 2, 1976 med brødrene Isachsen og Thor Sivertsen som kanskje er det mest interessante i og med at vi der får et innblikk i hvordan prosessen bak seriene og serieskapernes oppfattelse av mediet og sine bidrag. Intervjuet er enten amatørmessig utført, eller så er det redigert slik at det kun er Arne W. Isachsens kommentarer som er med. Jeg velger å anta det siste. Det gir imidlertid et svært tidstypisk bilde som underbygger tema og holdninger i og til seriene. Det avslører også at han har et til dels problematisk forhold til mediet: ”Tegneserier er av karakter overfladisk, og kan heller aldri bli noe annet. De er på alle måter endimensjonale. Hvis en vil gå litt i dybden, si noe som er viktig, noe som betyr noe, er de ubrukelige.” Intervjuet er gjennomført etter at han la vekk tegneseriearbeidet, og slik sett er det en resignert kunstner som ser seg om etter et annet verktøy som vi her møter. Men også: ”Det som likevel fascinerer meg med seriene er den enorme utbredelsen de har, det store publikum de når”. Noe som forklarer den politiske viljen som ligger bak temaene som vi finner i seriene, og valget av tegneserier som uttrykk for denne viljen.

For det er tross alt seriene som vesentlige her. Dessverre er gjengivelsen nokså ujevn. Det er vel ikke utenkelig at originalene er borte for lengst og at man derfor har brukt undergrunnsutgivelsene som underlag for gjengivelsen. Og de var neppe eksempler på trykkekunstens muligheter den gang de var tilgjengelige på gatehjørner og i bokkafeer heller. Det medfører at det mange steder er vanskelig å lese tekstene eller se detaljer i tegningene. Trøsten får være at det gjorde heller ikke datidens lesere. Til gjengjeld får vi tro at de kanskje hadde kjemisk stimuli som gjorde leseropplevelsen mer total, i hvert fall om vi skal tro dagens myter om denne perioden. Enkelte myter er gjerne for gode til at vi ønsker å vite sannheten.

Politisk handling

Det er liten tvil om at Isachsen hadde stor tro på prosjektet politiske tegneserier til folket. Fra første serie, Menneske eller betong til Fremmad og aldri glemme tar han klart side for den enkelte person mot storsamfunnet eller maktens utøvere. På to av de mest tydelige politiske seriene, Menneske eller betong og Veien til Brüssel, om henholdsvis kampen for å bevare bydelen Marken i Bergen mot byfornyelse og kampen mot EEC (datidens navn på EU) var han også meningsbærer for den siden som vant fram. Den anarkistiske vinklingen han ofte har på disse politiske konfliktene eller skildringene føles da heller ikke så klam eller skremmende som AKP-ML bevegelsens hengivenhet til kontroll og ensartethet, og som i ettertid gjerne er tillagt stor betydning siden mange av disse i ettertid gjerne fant andre arenaer for maktutførelse eller påvirkning. Selv om heller ikke Isachsen er upåvirket av marxistiske ideer blir nettopp AKP-ledere karikert i Instant Karma. Mens de ideene for lengst har havnet på historiens søppeldynge så kjennes den anarkismen Isachsens fremmer fremdeles relevant til tross for at vi i dag kanskje lever i et mer opplyst og mangeartet samfunn enn Norge anno 1970. Den enslige mot de mange, eller de små mot de store vil være et evig dilemma i et samfunn. Historiene er derfor ikke uten relevans, selv om de nok ville blitt gjort helt annerledes i dag.

For det er et spørsmål det er lett å spørre seg under lesningen: Hvor er den politiske serie i dag? Politiske tema er ikke på langt nær så synlig i dag som vi ser det i undergrunnsutgivelsen til Isachsen og hans samtidige, men den er der. Lise Myhres Nemi er full av politikk og standpunkter. Satirikere som Knut Nærum, Karstein Volle og Karine Haaland forholder seg også til et politisk samfunn eller hverdag. Zofies verden er feministisk og dermed politisk, så den politiske serien er rundt oss i dag, og langt mer offentlig enn hva undergrunnskunstnerne noen gang oppnådde, men høyst sannsynlig drømte om. Men dagens politiske serier er ikke nødvendigvis propagandapreget, og politikk er bare ett av flere elementer de spiller på.

I Isachsens tilfelle er hans tegneserier først og fremst politiske handlinger, dernest uttrykk for en kunstnerisk bevissthet. Hans sterke politiske engasjement kommer fram i det propagandapreget som så å si samtlige serier har. Serienes styrke ligger altså ikke i selve innholdet, til det er de for enkle og uensartet. Vi finner heller ingen stor verdi i det rent kunstneriske, selv om særlig en serie som Instant Karma definitivt har flere interessante visuelle løsninger. Også på dette punktet oppleves de som for enkle. Derimot finner vi en stor, og skulle det vise seg, varig verdi i selve engasjementet og formen den fant: Undergrunnserien.

Forutsetning for dagens serier

Forut for brødrene Isachsen og deres kumpaner var det få tilfeller av selvpubliseringer i Norge, og det som fantes var i hovedsak av kommersiell karakter som Odd Harrongs utgivelser. Nå var vel undergrunnsutgivelsene ikke nødvendigvis utgitt av opphavspersonene selv, men de sto sannsynligvis ganske nært opp til selve produksjonen, og gjerne selv delaktig i både utvelgelse, trykking og distribusjon. Isachsen var selv aktiv i miljøene rundt Forsøksgymnaset og tidsskriftet Gateavisa. Disse pionerene gjorde det mulig for generasjonene som skulle følge å velge mellom en kommersiell kanal (som oftest var lukket), og et alternativt distribusjonsnett som ikke bare oppmuntret til et selvstendig uttrykk, men også forlangte det. Den mest betydningsfulle blant disse pionerene var altså Arne W. Isachsen.

Det er vanskelig å hevde at nettopp hans serier var utslagsgivende for utgivelser som senere skulle følge, men de var definitivt med på å vise vei, og gjennom å være den første og kanskje mest synlige fikk han en rolle som påvirker og inspirator. Av samme generasjon er det nok å peke på navn som tidligere nevnte Haakon W. Isachsen, Terje Nordberg (som bør sidestilles med Arne W. Isachsen i betydning) og Eirik Ildahl, som alle har hatt stor betydning for fremveksten av dagens norske serietradisjon. Kanskje var det nettopp erfaringene med de vanskelighetene som undergrunnseriene hadde med å nå ut til et stort publikum som gjorde at de var med på, og klarte å få innpass for, norske serieskapere i et kommersielt kretsløp.

Det er ikke mer enn naturlig at det er Jippi forlag som står som utgiver for denne samlingen og hyllesten til av undergrunnserienes fedre. Jippi er selv i direkte slektskap til denne bevegelsen (de startet med å utgi antologien Forresten via Gateavisa). I dag kalles det ikke lenger undergrunn, men alternativ. I dag frontes ikke lenger et politisk budskap, men det frie kunstneriske uttrykk. Undergrunn har modnet, og utviklingen har ikke stagnert. Likevel er det viktig å stoppe opp og se hvor det hele startet, både for å anerkjenne den betydning som pionerene, og Arne W. Isachsen i særdeleshet, har hatt, men også for å se hvor kraftig og vital denne bevegelsen ble og hva den har skapt ved å sammenligne disse pionerseriene med dagens alternative tegneseriescene. Om nye førti år vil kanskje framtidens lesere anerkjenne dagens serieskapere som pionerer innen sine felt, for tegneserien har ikke vist seg å være et statisk medium, og få steder er dette mer tydelig enn innen den alternative tegneserien. På mange måter har Jippi og andre gjort Isachsens resignasjon over seriemediet til skamme, men for en politisk aktivist som valgte å benytte tegneseriemediet som sitt våpen føltes det nok utilstrekkelig i sin tid, og våre dagers vilkår for seriemediet ville nok framstå som en utopi, hvis det i det hele tatt var tenkelig.

Undergrunn! Kan bare anbefales på sterkeste. Det er muligens ikke årets sterkeste leseropplevelse, men den er blant de mest betydningsfulle og obligatorisk for de som har et ønske om å forstå tegneseriemediet og ikke minst tegneseriehistorien bedre. For første gang er en av pionerene innen tegneseriemediets ytterkant i Norge samlet, og dette er serier som tidligere kun har vært å få tak gjennom antikvariater, og i tillegg i svært få eksemplarer. Selv hadde jeg kun lest Fremmad og aldri glemme før denne utgivelsen kom. Det er også den eneste av samlingens serier som kom ut på et større forlag, men selvfølgelig på raddisforlaget Pax. Seriene gir et godt tidsbilde og et innblikk i den bevegelsen som på mange måter la forutsetningene for dagens moderne norske serietradisjon, gullalderen som den med rette kalles. Hvor absurd utsagnet enn føles så bifaller jeg redaktør Innsedt når hun i sitt forord spissformulerer forutsetningene: ”Uten Arne W. Isachsen, ingen Frode Øverli.”

Arne W. Isachsen:
Undergrunn! Tegneserier i samling
Jippi Forlag 2009
ISBN: 978-82-92226-17-9