Tar tegneserier på alvor

Rølp i boks

Sist oppdatert tirsdag 03. november 2009 12:11 Skrevet av Tor Arne Hegna tirsdag 03. november 2009 11:57

Seriekritikk.no | Anmeldelser - Klassikere

Brukervurdering: / 2
DårligBest 

Norsk rølpehumor fant sitt høydepunkt i magasinet Pyton som kom ut mellom 1986 og 1996. De mest markante figurene derfra er nå samlet i boksen Megapyton, tilrettelagt og pyntet opp for anledningen.

Seriekritikk.no fikk tilsendt tre av bøkene i den ni bind store boksen: Bind 3: The Deep Shit Junkies: back and blakk, Bind 6: Pervo-Kris av The Walters: Cum join the party… og Bind 7: Helliter’n og Halvliter’n: Trønderpils og rosa elefanter. De øvrige figurene som får sine egne album er: Dølle Døkk, Wunder-Bjarne, Førerhunden Adolf, Bottolf Nerd og Rhesus Minus. I tillegg er det et bind om Pyton som inneholder eksempler på serier og bakgrunnstekster.

Binda er i standard albumformat, hardcover og på ca. 60 sider. Alt er fargelagt og tekstet digitalt for denne utgaven (originalene var i svart/hvitt og med kjedelig teksting). Det står ikke oppgitt hvor seriene er hentet fra, men vi får anta at de på best mulig måte gjengir essensen i seriene, med andre ord at vi er skånet for de svakeste seriene.

3 eksempler

For å ta de tre binda i nummerert rekkefølge så starter vi med Frode Øverlis The Deep Shit Junkies. Serien følger rockbandet med samme navn. Serien ser ut til å være tungt influert av Spinal Tap, men tør der filmen tier, særlig om de mer pikante detaljene i rockeband-tilværelsen. Øverli lar ingenting være uprøvd og etablerer en ny standard hva gjelder utagerende rockemyter. Sett i et faglig perspektiv så merket jeg meg at Øverli i starten er flott på å tegne hoder, mens resten av kroppen gjerne er mer stiv og ubekvem. Samtidig så fyller han rutene med detaljer. Utover i albumet så blir bakgrunner mindre vesentlig og figurene blir mer helhetlig. Om dette også er en reel endring i Øverlis tegnestil tør jeg ikke si, men jeg antar at seriene presenteres sånn noenlunde kronologisk. Øverli av i dag holder utvilstomt et høyere nivå, men for hardbarka Øverli-fans er dette sikkert et obligatorisk kjøp (så får de også åtte andre bind).

Pervo-kris er en levemann og sexatlet av dimensjoner som enhver ungkar muligens kan misunne. Walters figurer tar runkefantasier til et lavmål. Det er ikke bare innholdet som er grovt, også tegningene er grove. Minner kanskje litt om franske serieskapere som Reiser, Vuillemin, Binet og Wolinski, men først og fremst er det vel hypervulgære Edika som det er naturlig å sammenligne med. Dog er Pervo-Kris ikke fullt så rufsete tegnet.

Helliter’n og Halvliter’n finner mye glede i godt drikke. Det er ikke smaken som nytes, men rusen, og serien framstår som noe av et skrekscenario for rusarbeidet i Norge. Bjørn Ousland veksler mellom striper og korte og lengre episoder. Stilistisk sett er det en også en cocktail av tema, der parodier i tradisjonell Pyton-stil gjerne var en viktig bestanddel. Den gladfulle humoren er ironisk nok ekstremt tørr, men det samme kan sies om det meste av humoren som Pyton presenterte, om vi skreller vekk sjokkelementene. Stripeseriene er ikke spesielt sterke, Ousland virker langt mer komfortabel når han lager serier over flere sider.

Unikt

Pyton var på mange måter unik i Norge, selv om Norsk MAD også etter hvert prøvde å tilnærme seg stilen, og den fikk avleggere (Stupido og Sex og Rør) som klarte å ta uttrykket enda lengre. Det er imidlertid viktig å påpeke at både amerikansk undergrunn og ikke minst franske humorhefter som Fluide Glacial og L’Echo des Savannes er å anse som viktige inspirsjoner for Pyton. Kanskje særlig Fluide Glacial, hvis viktigste serieskaper, Marcel Gotlib, også var et fast innslag i Pyton.

Nevnte MAD var også en forløper til Pyton. De mest sentrale personen derfra tok med seg erfaringene og dannet et eget forlag, Gevion, som etter hvert ble overtatt av Bladkompaniet. Samme forlag hadde tidligere stått bak KoNK, som også må kunne sees på som en slags forløper.

Pyton var imidlertid særlig gode på å vinkle innholdet mot sin norske samtid og ikke minst den norske (dårlige) smak. Samtidig viser årets boks at historiene selv i dag virker relevante. Den respektløse ironien og parodiene er tidløs. Likevel, det er først og fremst den primitive og enkle rompehumoren man forbinder med Pyton. Kanskje ble dette trettende i lengden, i hvert fall gikk Pyton mer eller mindre stille inn. Men innen den tid hadde Pyton gitt norske serieskapere en mulighet til å leve av og utvikle seg som serieskaper, en mulighet som man rett og slett aldri hadde hatt før. Kanskje klarte man heller ikke å få med seg nye generasjoner lesere etter hvert som gamle lesere vokste fra Pyton-humoren. I stedet for å utvikle humoren med leserne, så ble serieskaperne for opptatt av å opprettholde uttrykket som ble etablert på åttitallet.

Pytons vekst og fall sammenfaller med et par vesentlige begivenheter i norsk populærkultur og lynne. Veksten kom samtidig med gjennombruddet med norsk pop og rock midt på åttitallet, som viste at man kunne gjøre ting bra selv om det var norsk. Denne tendensen bredte vidt om seg og toppet seg med Gros utsagn fra nyttårstalen 1992 om at ”Det er typisk norsk å være god” og ikke minst OL på Lillehammer i 1994, en lang hyllest til det nordmenn selv anså som typisk norsk. Ikke lenge etter forsvant Pyton fra bladhyllene.

Drivkraften

Nå må det sies at drivkraften bak Pyton, Dag Kolstad, underveis hadde mistet interessen for Pyton og gitt seg i kast med CD-ROM og multimediaproduksjon. Det var utvilsomt den mest vesentlige årsaken til at Pyton mistet sitt grep på publikum, men det er heller ikke tvil om at tidsånden jobbet mot Pyton utover på nittitallet. Et forsøk på å modernisere uttrykket og legge det tettere opp mot en mer intelligent ironi feilet, muligens kom omleggingen for seint, eller så bommet man med konseptet. I stedet skulle det være avisstriper som ble det fremste uttrykket for norsk humor i tegneserieform, og da anført av Pyton-veteranen Øverli. Omtrent samtidig vendte Kolstad tilbake til seriemediet som redaktør i Egmont, og denne boksen er da også blant hans produksjoner.

Selv om jeg kun har sett en tredjedel av innholdet i boksen er det grunn til å anta at resten er av samme kvalitet. Trykkteknisk er det lite å utsette på resultatet, men flott innpakning er ikke nok. I de tre binda er seriene delvis preget av å samle et representativt utvalg som både skal favne utviklingen til seriene og serieskaperne, og dels (får vi anta) de beste og dermed mest representative seriene med de aktuelle figurene. Skal det være noe å klage på, så er det at omfanget kunne vært større. Jeg ser ingen grunn til å stille spørsmål ved hvorfor man velger en såpass påkostet produksjon på en tittel som i sin profilerte seg på lavpannet humor. Seriene har hatt stor historisk betydning i Norge, og i det perspektivet er det snarere snakk om at det var på tide at det kom en slik boks som viser fram de kvalitetene som Pyton sto for håndverksmessig og ikke minst de talentene som fikk spillerom der. Dog er det rent håndverksmessig ikke noe mesterverk som presenteres, men det er heller ikke svakt. Som et utløp for den rølpete, anarkistiske og folkelige humoren er dette kanskje noe av det fremste som er gjort i Norge. Uansett tror jeg dette nok er en utgivelse som først og fremst nostalgikerne vil ha glede av, så spørs da det bare hvor nostalgisk man er over denne typen humor.

Du kan lese mer om utgivelsen på nettsiden www.megapyton.no