Tar tegneserier på alvor

Tidenes rom-opera

Sist oppdatert mandag 28. september 2009 16:32 Skrevet av Tor Arne Hegna mandag 28. september 2009 16:00

Seriekritikk.no | Anmeldelser - Klassikere

Brukervurdering: / 4
DÃ¥rligBest 

Tenk deg en serie der de sentrale figurene er hentet fra Tarot, handlingen utspiller seg i en annen galakse, og at det hele dreier seg om en kosmisk kraft materialisert som pyramider. Serien vi snakker om er selvfølgelig Inkalen av Alejandro Jodorowsky og Moebius.

Jodorowsky har fortalt at ideen til Inkalen kom til han i en drøm. I drømmen ba han om å få se sitt innerste vesen. To pyramider, en mørk og en lys, innvevd i hverandre kom til syne. Han sa til seg selv i drømmen: Nå vet jeg hvordan mitt innerste vesen ser ut, nå må jeg bli ett med det. Men han våkner fra drømmen før han kommer videre.

Intrikat

Inkalen er et intrikat stykke fiksjon. Den rommer så mange elementer, visjoner og referanser at knapt nok serieskaperne selv er kjent med omfanget. På mange måter innledet nettopp Inkalen trenden med å lage serier som hadde et vell av referanser. Noen overordna elementer går igjen: metafysikk, samfunnsatire og ikke minst rom-opera.

Metafysikken ligger i «tittelfiguren» selv, altså Inkalen. Slik sett så bringer serien nytt liv til pyramidologien. I serien opptrer Inkalen først som to pyramider, henholdsvis en lys og en mørk, og deretter smelter de sammen til et stjerneformet objekt. At denne Inkalen både har bevissthet og underlige krefter blir tidlig klart for leserne, og de fleste hendelsene er knyttet til at en eller annen prøver å få tak i Inkalen, eller at Inkalen selv setter ting i bevegelse for å få ting til å skje. Serien inneholder klare referanser til anvendt Tarot og Jungianske termer, samt andre elementer som klart har sitt opphav i alternativ/New Age-kulturen fra slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet.

Samfunnssatiren kommer fram i skildringen av de forskjellige samfunnene som handlingene utspiller seg i, og de mer eller mindre underlige skikkelsene som man finner der. Miljøene er gjerne relativt homogene og to-dimensjonale på den måten at man finner både gode og dårlige samfunnskrefter samlet, og at de gjerne begge ønsker makt eller dominans. Anarkiet og oppløsning er sjeldent langt unna.

Rom-opera elementet er kanskje det som har gjort at Inkalen selv den dag i dag er å regne som et hovedverk, ikke bare blant serieskaperne sin omfattende katalog, men også i tegneseriemediet generelt. Det er nemlig ikke altfor vanskelig å trekke trådene til de overdådige sci-fi-seriene fra eventyrserienes gullalder som Lyn Gordon og Buck Rogers. Det hele fortelles i et utrolig tempo og leserne får knapt anledning til å drøye inntrykket før man er videre i fantastiske miljøer og hektiske handlinger. Melodramatisk, men svært, svært fornøyelig.

PÃ¥ sitt beste

Men disse elementene er i seg selv ikke nok til å gi Inkalen en klassikerstatus. Det er en først og fremst talentene som er satt til skue her som klarer å heve serien til en interessant stykke lesning. Det er liten tvil om at dette er Jodorowsky og Moebius på sitt beste.

Chilenske Alejandro Jodorowsky møtte Jean Giraud alias Mœbius under forarbeidet til en planlagt filmatisering av Sci-Fi-klassikeren Dune av Frank Herbert i 1975. Jodorowsky hadde blitt fascinert av Jean Girauds filmatiske fortellerstil på Blueberry og ønsket å bruke han til å lage storyboard til filmen. I flere måneder jobbet de tett sammen og lærte hverandre å kjenne, inntil finansieringen til prosjektet falt sammen (Dune ble senere filmatisert av ingen ringere enn David Lynch, dog er den sjeldent nevnt blant hans mer minneverdige arbeider). Jodorowsky og Giraud fortsatte imidlertid samarbeidet, og Giraud hadde utvilsomt vekket opp igjen Jodorowskys interesse for seriemediet. Deres første samarbeid var Les Yeux du Chat (1978) en serie uten ord, og med to parallelle handlinger som formidles med helsides tegninger på annenhver side.
Et par år seinere startet imidlertid de samarbeidet på Inkalen. Her fant de en mulighet: Inkalen skulle bli det Dune aldri ble.

Ballanserer

I følge Jodorowsky foregikk samarbeidet på den måten at han fortalte historien til Giraud nærmest i en transelignende tilstand, der han også spilte ut eller mimet handlingen mens Giraud tok notater og laget skisser. Giraud er kjent som en kjapp tegner og på tre-fire dager hadde man alle sidene skissert. Kan hende er det forklaringen på at det er en så levende fortelling, at prosessen er såpass kjapp at man klarer å ta vare på og innarbeide de innfallene som dukker opp underveis. De balanserer mellom det kosmiske og det komiske på en slik måte at man heller lar seg imponere enn lever i frykt for at de skal falle ned.

Serien har en slags voldsomhet allerede fra første side, den er tettpakket som en god krim (Jodorowsky oppgir Mickey Spillane som en kilde), krydret med besk sort humor og heftig action, det hele visuelt framstilt på suveren måte. For det er liten tvil om at det er Moebius sin forestillingsevne som får fram essensen i fortellingen, men som også gjør miljø og personer troverdige. Han holder nok også Jodorowsky litt igjen og lar leserne få litt pusterom etter de heftigste scenene.

Et sentralt trekk ved serien er de mange metaformosene som John Difool går gjennom, avhengig av hans tilknytning til Inkalen. Dette er tydeligvis et bevist grep fra serieskaperne som gjennom dette nettopp ønsker å fortelle oss hvilken kraft Inkalen har, og i hvilket forhold Difool står i til Inkalen. Samtidig er dette et klart brudd med en av de store konvensjonene ved kommersielle serier, nemlig at hovedpersonene ofte er pregløse og konservative i sin framtoning og opptreden.

De norske utgavene

Serien er utgitt to ganger på norsk. Første gang i 1986-89 som seks album på Cappelen, og i 2008 samlet Egmont serien i en luksusutgave. Utgavene er i store trekk ganske like. Med unntak av bind 3 og 4 er oversettelsen fra Cappelen-utgaven beholdt. Håndtekstingen til Christian Leborg og Lars Fiske er også forlatt til fordel for moderne digitale typer, men de færreste vil legge merke til disse endringene. Det som derimot er veldig merkbart er fargeleggingen. Egmont-utgaven er digitalt fargelagt av Valérie Beltran, i motsetning til utgaven til Cappelen som i likhet med den franske originalen var fargelagt av flere forskjellige (Yves Challand i bind 1, Isabelle Beaumenay-Joannet i bind 2 og 4, Frazik i bind 3 og Zoran Janjetov i bind 5a og b). Mens utgaven som Cappelen utga lot flater i hovedsak være ensfarget, har man i Beltrans versjon vært ute etter en Photoshop-aktig 3D-effekt. Hva man liker er gjerne en smakssak, men begge versjonene har svakheter. Særlig de første binda i Cappelen-utgaven er veldig syretripp-preget, mens Egmont-utgaven tenderer mot kitsch svært ofte. Generelt oppleves Egmont-utgaven som dystrere fordi fargeleggingen bruker en langt mørkere palett. Et annet trekk ved Egmont-utgaven er at sidene er noe mindre enn Cappelen-utgaven, slik at detaljene kanskje blir litt vanskeligere å oppfatte. Uansett er det en klar forbedring i forhold til den siste amerikanske utgaven som kom i hefteformat, muligens med forelegg i den franske pocket-utgaven. Er det noe jeg savner ved Egmont-utgaven så er det at de opprinnelige omslagene ble brukt som innledning til kapittelene. De gjenspeilet gjerne en trend i historien og var på mange måter en slags essens av den delen av fortellingen som de enkelte albuma fortalte.

Ønsker man seg en gedigen tegneserieopplevelse er det få serier som kan anbefales sterkere enn Inkalen. Den klarer på samme tid å formidle alternativ livstro og krass samfunnskritikk i en velfortalt science-fiction historie. De med forskersjel vil nok også finne glede i å nøste opp alle referansene som er drysset utover sidene.

Alejandro Jodorowsky og Moebius med hjelp av Valérie Beltran
Inkalen
Egmont 2008
ISBN: 978-82-429-3724-7
320 sider
Oversatt av Dag Haavarsholm, Hege Høiby og Asbjørn Øverås
Tekstet av Krister TÃ¥ngring