Tar tegneserier på alvor

Poetisk pornograf og revisjonistisk spekulant

Sist oppdatert mandag 21. september 2009 14:02 Skrevet av Tor Arne Hegna onsdag 09. september 2009 08:46

Seriekritikk.no | Anmeldelser - Klassikere

Brukervurdering: / 1
DårligBest 

Raptusgjest Milo Manara (f. 1945 i Bolzano) er ikke av de mest publiserte på norsk, til tross for hans store popularitet i utlandet, og en ganske så mangslungen produksjon. Årsaken er nokså åpenbar, mesteparten av hans produksjon er ikke bare pornografisk, men også av heller tvilsom karakter rent kvalitetsmessig – med unntak muligens av en generelt lekker og høyst publikumsvennlig pop-art-preget strek. Ser vi bort fra enkelte bidrag i antologier og et par radbrekkinger av pornoalbum til pocket-format, så er det kun utgitt to serier av han på norsk: HP og Guiseppe Bergman og Indian Summer. Begge utgitt på midten av åttitallet, henholdsvis 84 og 86, og begge med Hugo Pratt som en mulig fellesnevner. Initialene HP er selvfølgelig Hugo Pratt i førstnevnte album, mens det andre albumet, riktignok utgitt i to deler, er skrevet av Pratt.

Tronsmos første

HP og Guiseppe Bergman ble utgitt av Tronsmo Comix, Tronsmo Bokhandels kortlivede tegneserieforlag, som også var navnet på deres tegneserieavdeling som en stund hadde sin egen butikk i Akersgata. For å ta litt kort bakgrunnshistorikk, så startet det med at Jón Sveinbjørn Jónson i 1981 blir ansatt i Tronsmo og får raddisbokhandelen til å starte med å selge tegneserier. To år etter flytter de så ut i egen avdeling og gir etter hvert ut egne seriealbum. Riktignok bare 3 utgivelser før de flytter tilbake til kjellerlokalene i bokhandelen og Jónson headhuntes til Cappelen for å overta og utvide deres tegneseriesatsning i 85. Uansett, den første av disse utgivelsene var altså HP og Guiseppe Bergman av Milo Manara.

HP og Guiseppe Bergman startet som føljetong i det franske magasinet [À Suivre] i 1978, og var Manaras første større verk som auteur. Albumet starter friskt med en energisk Guiseppe Bergman som utbasunerer sitt farvel til et kjedelig liv og starten på et nytt liv fylt av eventyr. Allerede her aner vi konturene av hva som vil komme. Bergman er en naiv og livsfjern protagonist som søker spenning, med de konsekvenser det medfører. Historien er ikke så lite teatralsk i sin dramaturgiske oppbygging, men er i sin form genuint preget av mediet den er skapt i. Hva Manara gjør er å dekonstruere mediets, og da særlig spenningseriens klisjeer og typer, og det nokså radikalt. Fortellingen er både en komedie og en tragedie, men er først og fremst en absurd odyssé og en kommentar til Hugo Pratts tidligste eventyr med Corto Maltese. Som disse utspiller mye av handlingen seg i Sør-Amerika, og dette grepet med både litterære og geografiske handlingsrom går igjen i de senere 5 albumene med Guiseppe Bergman, hvor eventyrets mange avskygginger og klisjeer også går igjen som et samlende tema, med Bergman som dels passivt observerende, dels aktivt pådrivende gjennomgangsfigur.

Metabruk

Manara utøver en flittig bruk av metakommentarer, sågar kan man si at bruken av Hugo Pratt som Eventyrets mester og Bergmans mentor i seg selv er et tydelig metagrep. Den mytiske figuren HP er en hyllest, men også en slags karikatur av myten som Hugo Pratt ikke helt motvillig hadde fått blant andre serieskapere. På samme måte som Pratt selv har en slående visuell likhet med sin egen fantasiskikkelse Corto Maltese, er Guiseppe Bergman av utseende ikke helt ulik Manara selv, så kanskje kan albumeet sees som et vitnesbyrd om Manaras oppfattelse av mislykket streben etter å trå i Pratts fotspor som formidler av eventyret med stor E.

Det går heller ikke an å unngå se påvirkningen fra et annet, om ikke det største mesterverket innen absurde serier, nemlig Moebius sin fortelling om den lufttette garasjen: Le Garage Hermétique de Jerry Cornelius, som hadde startet i Metal Hurlant et par år tidligere. Denne serien var basert på den britiske forfatteren Michael Moorcocks figur Jerry Cornelius, som startet som en slags ”creative commons” figur før Moorcock senere ombestemte seg, og trakk rettighetene tilbake. Manaras tegnetekniske stil i HP og Guiseppe Bergman ligger i bruk av skraveringer og teknisk variasjon tett opp til Moebius, men også rent tematisk er det likheter. I både Moebius og Manaras verk ser vi en utpreget dekonstruksjon av mediets rammer, en utstrakt bruk av visuelle sitater fra både film og tegneserier og ikke minst en uoversiktlig og forvirrende handling som man raskt mistenker at er kommet til etter innfallsmetoden, spunnet rundt en heller løs tråd eller idé. I Manaras verk er altså idéen eventyret som tilstand og mål for tilværelsen. Store deler av Moebius arbeid er det det imidlertid grunn til å anta at har kommet til under påvirkning av over middels sterke rusmidler, noe heller ikke Manara lar sin figur unngå kontakt med. Under påvirkning av innfødtes rus veves vi inn i en reise der både en onanerende innfødt pike og den russiske futurist og poet Vladimir Maiakovski inngår, mens senere i albumet møter Bergman på en sprøytenarkoman som transformeres til en Basil Wolverton-figur. Den eventyrlige rusens mange sider med andre ord.

Kvinneskikkelsene i Manaras verk, er i hvert fall fra et mannlig heterofilt synspunkt også eventyrlige. Nærmest uten unntak atletiske, langlemmede og ikke minst unge, vakre og yppige. Disse erotiske objekter er Manaras klisjé som serieskaper, hans fremste signatur og fellesnevner i både hans pornografiske og øvrige arbeid. Ikke så rent sjeldent medfører det overgrep fra menn som enten mister besinnelsen i møte med disse kvinnene, eller så inngår det i mer eller mindre subtile seksuelle spill om underkastelse og dominans. En ting kan man imidlertid være sikker på, bare deres blotte nærvær medfører en seksuelt ladet situasjon, til dels i en slik grad at man nærmest kan si at det er overladet om ikke utladet.