Seriekritikk.no | Anmeldelser
Våre anmeldelser er delt inn i fem kategorier:
Høydepunkter: Dette er ferske utgivelser som man finner i bladhyllene, spesialbutikker eller nettbokhandlere.
Klassikere: Dette er utgivelser som er mer enn fem år gamle og som av en eller annen grunn har fått (eller gis) klassikerstatus.
Merkverdigheter: Her finner vi ting som kanskje ikke helt finner sin plass i de andre kategoriene...
Fagstoff: I hovedsak litteratur eller dokumentarfilmer som tar for seg tegneseriemediet.
Filmer: Filmer eller DVD/Blue-Ray-utgivelser som er mer eller mindre basert på tegneserier.
Her er de siste fem publiserte sakene på Seriekritikk.no:
Dyster framtidsvisjon
Udødelighetens pris var den første lengre historie som Bilal begikk som både forfatter og tegner, og er også første bind i den såkalte Nikopol-trilogien. Albumet blir et vendepunkt i karrieren til en av de mest vesentlige serieskaperne vi har.
Albumet startet som en føljetong i månedsbladet Pilote i 1980, og kom straks ut som eget album. Selv om det er en del av en trilogi (Lokkeduen og Frost ved Ekvator er de øvrige binda), kan albumet leses selvstendig. Kritikerne har hele tiden vært svært delte om albumet, noen fremholder det som en av tidenes beste Science-Fiction-fortellinger, andre synes det er blottet for originalitet, og kun reddes av Bilals visuelle visjoner.
Føljetongkunst
I Kanon 2 viderefører Fiske og Kverneland sine biografier over Kurt Schwitters og Edvard Munch, kaster inn noen anekdoter, og presenterer det hele gjennom stor tegneseriekunst.
Kanon er i prinsippet et tegneseriehefte med vekt på fortsettelsesserier, en årbok og et forum for Fiske og Kvernelands pågående arbeid. Den mangetydige tittel spiller på både deres velkjente Gonzo-stil fra Olaf G., som oversikt over deres forbilder og selvfølgelig som et bilde på deres kunstneriske artilleri.
Hysterisk pinlig
Slyngel introduserer Tegneserienorges svar på den dynamiske duo: Steffen Kverneland og Lars Fiske. Utgivelsen spiller hardt på serieskapernes forhold til det smått legendariske tegneserieheftet Tempo, men er i langt større grad en hysterisk morsom utlevering av Kvernelands liv og levnet.
Allerede i 1995, syv år før Slyngel nådde bladhyllene, kom Kvernelands første verk med selvbiografiske trekk: Slik har de der & Den store hattefesten. Den utgivelsen var full av påtrengende ansikter og litt slitsom fortellerteknikk. I Slyngel bruker Kverneland en mer nøktern stil og fortellingene blir langt mer fremtredende. Og ikke minst underholdende.
Illusjonenes tiår
90-tallet er for mange de desillusjonertes tiår, med Generasjon X og ironi som de fremste kjennetegn. Tor Ærligs 90's Love Song viser oss et annet tiår.
Tegneserier er per definisjon en illusjon, og nettopp illusjonen er viktig i fortellingen som spinnes rundt Joril og Knut, som første gang møtes under en hypnoseseanse. Selvhypnose er jo til en viss grad kjennetegnet på en fengende fortelling også, der leseren lar seg rive med av handlingen og mister fokus for alt annet enn det fortelleren vil vise. Slik øyeblikk finner man også i denne fortellingen, der man som leser finner gjenkjennelse og blir dratt med inn i handlingen og bare ønsker å vite hvordan det ender.
Rølpete eventyrmoro for barn i alle aldre
Eventyrene er en kilde til gode historier, og Askeladden og Risen som ikke hadde noe hjerte på seg gjør ikke skam på sine forbilder.
Flere artikler …
Side 7 av 18
