Tar tegneserier på alvor

En genial gigants Genesis

Sist oppdatert torsdag 25. mars 2010 16:53 Skrevet av Tor Arne Hegna onsdag 24. mars 2010 13:18

Seriekritikk.no | Anmeldelser - Høydepunkter

Brukervurdering: / 1
DÃ¥rligBest 

Når en legende som amerikanske Robert Crumb gir seg i kast med et verk som 1. Mosebok, eller Genesis, så er det grunn til å legge forventingene høyt. Crumb skuffer ikke. Hans versjon har blitt en definitiv versjon som gjør den eldgamle tekst levende og tankevekkende, mener vår anmelder.

Det er ikke ofte vi ser noe til utgivelser av Robert Crumb på norsk, men når han i fjor kom med sin tegnede utgave av 1. Mosebok, Genesis illustrert, så valgte Schibsted å oversette den til norsk, og takk for det. Den norske utgaven forelå nå på nyåret, og er oversatt av ingen ringere enn Tor Lier, også kjent som Waldemar Hepstein.

 

En gigant og hans tolkning

Robert Crumb er en av få giganter innen tegneseriemediet. Nettopp derfor er det passende at han begår en tegneserieversjon av kanskje den mest berømte bøker av alle, nemlig Bibelen, og dennes aller første bok, Genesis (jeg velger å kalle 1. Mosebok her ved dens latinske navn, Genesis, siden det også er den tittelen som denne utgivelsen benytter, Genesis illustrert). Noe nærmere en illustrert klassiker er det vanskelig å komme. Det unike ved nettopp Genesis er at de tre store monoteistiske retningene, Jødedom, Kristendom og Islam, alle sporer sine aner til denne samlingen av fortellinger og da særlig fortellingen om Abraham, og ikke minst den felles gudeforestillingen, kjent som Jahve, Gud og Allah, og en hel del andre navn eller titler.

Crumb, som ikke selv er en religiøs person, har valgt å se på Genesis som en kulturell skatt, et historisk og litterært dokument som i kraft av seg selv krever respekt. Nettopp denne respekten gir seg uttrykk i en tilnærmet bokstavtro billedlig tolkning, basert på et visuelt univers som tilstreber på den ene siden å være så historisk korrekt som det er mulig, og som på den andre siden prøver å formidle den kulturhistoriske settingen som fortellingene har oppstått i, samtidig som han unektelig har satt sitt særpregede kunstneriske preg på det hele. Dette gir tolkningen en spenning, og for meg en unik mulighet til å trenge inn i en tekst som for moderne mennesker nok både er vanskelig tilgjengelig i sin anakronisme, men og som gjennom utallige andre tolkninger og formidlinger har gått inn våre kulturelle bevissthet på en slik måte at de fleste kjenner teksten, men ikke gjennom førstehånds erfaring.

Crumbs kunstneriske prosjekt

Med denne tolkningen stiller Crumb seg for hogg, både fra de som måtte finne å anklage han for kunstnerisk stormannsgalskap, religiøst blasfemi eller vulgarisme. Til tross for dette kommer han rimelig godt ut av det fra eventuelle anklager. Jo visst er det noe grandiost i å gi seg i kast med selve Bibelen, men Crumb er på ingen måte den første. Som Crumb skriver i forordet så har de fleste andre gått svært langt i sine bibletolkninger. Mens Crumb i store trekk bare har illustrert teksten, har de fleste andre kun dramatisert den, lagt til og trukket fra. Crumb har forholdt seg svært konservativt til teksten, noe som også reflekteres i den norske oversettelsen, som i motsetning til f.eks. den danske utgaven som henter teksten fra den siste danske Bibeloversettelsen, tar utgangspunkt i den engelske originalteksten i Crumbs versjon og bare har gått til den norske bibeloversettelsen for å samkjøre stavemåter og lignende. Lier har altså, og helt korrekt etter min mening, latt Crumb selv avgjøre. Selv om det ikke ville vært mot Crumbs ånd å benytte den norske bibeloversettelsen, så kommer det kunstneriske prosjektet som Crumb her utfører mer til sin rett på denne måten. For originalteksten (hovedsaklig basert på Robert Alters oversettelse av Mosebøkene) er i utgangspunktet gjengitt i sin helhet. Som de aller fleste vet er denne teksten holdt i en knapp sagastil, uten nevneverdig staffasje og utbroderinger. Crumbs tegninger derimot gir teksten liv gjennom en nøktern dramatisering. Jo da, det Crumbske er så absolutt til stede, men valg av sidelayout, perspektiv og vinklinger er tilbakeholden og på ingen måte påtrengende. Tekst og bilder konkurrerer aldri om leserens oppmerksomhet. Crumb har valgt en framstillingsform som både er konservativ og folkelig. Hans visuelle univers bryter ikke med vår oppfatning eller forestilling om hvordan fortellingenes miljø eller hovedpersoner kunne ha sett ut, herunder Gud selv, som i Crumbs tolkning er en kjortelkledd eldre mann med både langt og grått skjegg og hår - den arketypiske patriark.

Skildringen av Gud er i fra et rent religiøst synspunkt selvfølgelig å anse som blasfemisk, siden Bibelen så ettertrykkelig forbyr enhver billedlig skildring av ikke bare Gud og det guddommelig, men også alt hans skaperverk. Intet mindre. Hvilket gjør det å lage eller lese enhver tegneserie til et blasfemisk handling forøvrig. Crumb befinner seg imidlertid i en lang kunstnerisk tradisjon, og særlig i fortellende visuelle skildringer er dette en vanlig måte å visualisere Gud på, med Michelangelos skildring av Adams skapelse i det Sixtinske kapell som kanskje det meste kjente eksempel. Og kan man gjøre slikt i et av de mest hellige steder som finnes på jorden, så må man vel kunne tillate seg det samme i en tegneserie i svart/hvitt? Det bibelske billedforbudet har med andre ord ingen praktisk relevans i vår kristne kulturforståelse lenger, selv om vi jo av dyrekjøpt erfaring nå vet at andre kulturer har andre oppfatninger av det.

Derimot kan det være relevant å anklage Crumb for vulgarisme, i ordets egentlige og bokstavlige forstand, nemlig folkelighet. Likevel er det nok skildringen av sex og vold som man lettest kan trekke fram. I likhet med Manara tegner Crumb i hovedsak bare en type kvinner, og Genesis gir han rikelig anledning til å formidle sin oppfatning av idealkvinnen, først og fremst gjennom Eva, som selvfølgelig er en frodig skikkelse, som i hans strek fra naturen (altså Gud) er svært så rikelig utstyrt med kvinnelige former. Og hva annet kan man vente seg av Eva? Også de andre prominente kvinnene vi møter er likedan proporsjonert. Det er lett å gjøre narr av Crumbs kvinnelige preferanser sett i lys av det rådende ideal, men saken er at denne kraftfulle kvinnekroppen både trekker veksler på eldre fruktbarhetssymboler og det faktum at de med sin visuelle robusthet framstår som sterke, selvstendige vesener. Og ikke minst erotiske med sine saftige og yppige former, selv om det er høyst tvilsomt at dette er en bok til å bli kåt av. For Genesis skildring av sex er i hovedsak knyttet til forplanting og ubehaglig ofte mellom svært nære slektninger. I våre dager er dette mildest talt problematisk, like så den skildringen av Gud som Genesis byr på, som på ingen måte er til å kjenne igjen for de som først og fremst har fått sin forestilling av Gud formet i et tolerant kristent miljø. Den Gud man møter i Genesis er tildels forrykende gal og fullstendig uberegnelig. Han er en nådeløs og barbarisk figur, som ukritisk og tilsynelatende uten hensyn vet å passe på sine. Det er ingen tvil om at hans fremtoning og opptreden først og fremst tjener som en forklaring og rettferdiggjøring av en kultur og ett folkeslags eksistens. Kanskje ikke så rart da at dette er en samling av fortellinger som formet av et folk i ufrivillig eksil. I hvert fall er det en gjengs oppfatning at den ble samlet og nedskrevet under eksilet i Babylon. Uansett, handlingen er tildels brutal, og på forsiden anbefales det at mindreårige leser utgivelsen uten oppsyn av voksne. Det sier det meste.

Har Crumb lykkes?

Det store spørsmålet er imidlertid om Crumb lykkes med å lage en god tolkning av teksten, og mitt svar er ja. Det er flere ting som gjør dette til en god og i mine øyne levende tolkning. Først og fremst hans respekt for den verdien teksten har, og for at han lar den stå uten særlig bearbeiding. Dernest for den historiske rammen han gir ved en nitidig skildring av miljø og personer som gir fortellingene et preg av realisme som igjen gjør dem langt mer levende for oss som lesere. Den arkaiske teksten blir derfor ikke så merkbar som den ellers blir om vi prøver å kun lese teksten. Det hele underbygget av en fyldig seksjon med kommentarer til kapitelene, i seg selv svært leseverdig og interessant. Endelig kommer vi ikke utenom det rent kunstneriske aspektet, der han på den ene siden leverer en nedtonet og nøktern skildring, på den andre siden en skildring full av arketyper som en slik mytisk tekst krever. Ser vi på de enkelte rutene for seg selv, så velger han enkle men presise komposisjoner og fremstillinger, i tråd med teksten.
Er det så en bra tegneserie? Tja. Eller jo, klart det er det. Sannsynligvis en av de beste som utgis i Norge i år. Men, og det er et tydelig men, dette er en tekst som er illustrert. Hans respekt for teksten gjør også at sekvenser blir veldig teksttunge. Nå vil jeg hevde at det ikke gjør noe som helst med min leseropplevelse, men hadde dette ikke vært en tekst med en slik betydning så tror jeg at det hadde blitt langt mer merkbart. Så når jeg konkluderer ender jeg opp med at dette er en god tegneserie også, sannsynligvis en av de beste litterære tolkninger jeg har sett i tegneserier, om ikke den beste. Det vil forbause meg om ikke dette i framtida vil bli regnet som et hovedverk i en allerede betydningsfull karriere, og ikke minst det verket som gjorde Crumb kjent også utenfor tegneseriens lukkede boble.

Anbefalt lesning:

Robert Crumb er ikke mye publisert på norsk. Kafka for begynnere er den eneste bokutgivelsen jeg kommer på i farten. Ellers er det noen korte historier trykket i diverse hefter, oftest undergrunnshefter. På svensk finnes det et par nyere utgivelser, Fritz the Cat og R. Crumb - en handbok som er verdt å få med seg. Det er imidlertid engelske bøker som best skildrer hans arbeid, naturlig nok. The Complete Crumb er vanskelig å komme utenom. Serien er på 17 bind så langt og omfatter hans arbeid fram til starten av 90-tallet. En egen skissebok-serie på 10 bind er også tilgjengelig. Som en av pionerene innen genren selvutleverende biografiske serier er hans prosjekt, Self-Loathing Comics også verdt å nevne, en hefteserie som han gjør sammen med sin kone Aline Kominsky-Crumb.
Bibelen er kommet i tegneserieform flere ganger. Mange husker kanskje det franske 8-binds verket fra 80-tallet, Bibelen i tegneserier, der serieskapere som Victor De La Fuente, Antonio Hernandez Palacios og Paolo Eleuteri Serpieri var blant bidragsyterne. Langt nyere er Anderson og Maddox Bibelen som tegneserie og Henderson og Saunderson Tegneseriebibelen (som bare under sterk tvil kan kalles en tegneserie), og nå sist Manga Bibelen av Siku. Heller ikke norske serieskapere har unnlatt å la seg inspirere av Bibelen. Den levende boka av Espen Jørgensen og Ole Steen Pedersen bruker tegneserieelementer for å gjenfortelle fortellinger fra Bibelen, mens i Bibelen II bruker Are Kalvø og Steffen Kverneland det samme for å gi ett satirisk blikk på det moderne medie-Norge. Og da har selvfølgelig kun et ytterste fåtall av serier inspirert av Bibelen blitt nevnt.

 

Robert Crumb
1. Mosebok, Genesis illustrert
Schibsted Forlag 2010
ISBN: 978-82-516-3362-8
Oversatt av Tor Lier