Tar tegneserier på alvor

Seriefritidsordning

Sist oppdatert torsdag 08. oktober 2009 21:34 Skrevet av Tor Arne Hegna torsdag 08. oktober 2009 21:15

Seriekritikk.no | Anmeldelser - Høydepunkter

Brukervurdering: / 5
DårligBest 

Anna Fiske er utvilsomt blant våre fremste serieskapere. Hun er opprinnelig svensk, men gift og bosatt i Norge. I 2005 startet hun opp magasinet Rabbel på No Comprendo Press, et seriehefte viet de aller yngste serieleserne. I alt kom det 15 hefter ut, og nå er alle samlet i tre bøker som hver samler fem hefter. Bøkene dokumentere et av de djerveste forsøkene på å skape et eget formspråk for barneserier i Norge. En seriefritidsordning av ypperste kvaliet.

Tegneserier for barn har nærmest utelukkende vært forbeholdt de kommersielle aktørene i Norge. En enslig svale har vært Norsk Barneblad, men de har i hovedsak lagt seg på en linje tett opp til de utenlandske seriene. De aller fleste av disse er igjen sterkt influert av det formspråket som amerikanske serier har skapt, og da i første rekke de som er lisensprodukter av kjente tegnefilmfigurer fra selskap som Walt Disney og Warner. Selv i den sterkt sosialdemokratiske funderte Rune Anderssons kreasjoner som Bamse og Pellefant er arven etter Disney og Carl Barks tung, og i de franskspråklige klassikerne som Asterix og Lucky Luke (som vel knapt kan kalles barneserier) er det også tydelig. I tilfellet Asterix belyses denne tilknytningen særlig godt i det siste albumet, Det store himmelfallet, som ikke kan leses som noe annet enn en hyllest til Walt Disney.

Men altså, tilbake til Rabbel. Og Anna Fiske. Å rokke ved disse konvensjonene for hvordan en barneserie skal være må ha vært en fristende oppgave for en så begavet serieskaper som Fiske. Spesielt med tanke på hvor vital den illustrerte barneboken tross alt er i Norge, og da særlig sett fra et tegneserieståsted. For det er liten tvil om at det er et nært slektskap mellom billedbøker og tegneserier, og Fiske har da også begått flere billedbøker både før og etter Rabbel etablerte seg på det norske tegneseriemarkedet.

Underfundig formspråk

Formspråket hun har valgt i Rabbel er først og fremst en naiv stil, derav den lett ironiske tittelen. For selv om tittelen indikerer at det er noe løssluppent og ikke altfor seriøst over dette forsøket, så er det liten tvil om at en i ettertid lett kan påpeke det ambisiøse i selve prosjektet Rabbel, og hvor store intensjoner Fiske tross alt har hatt. Og aller best, hvor godt disse innfris.

For Fiskes kanskje største genistrek ved Rabbel er den underfundige blandingen av både biografiske serier og de til dels surrealistiske seriene med hovedpersoner som Kaktusjenta, Ella Elg, Palle Puddel og Nina Kanin. Seriene er altså både blandinger av barndomsminner og fantasiflukter som synes å være like outrerte som det bare barn kreerer. Fiskes ståsted er alltid barnets, og jeg vil tro at det er serienes sterkeste side. I hvert fall for målgruppen. For denne anmelderen blir det selvsagt bare antagelser. Men det lyser respekt for barnet av Fiskes prosjekt, og det er ikke synsing!

Fiske har også bedrevet research, for i likhet med andre magasiner og hefter for barn, så er det laget flere sider med oppgaver og aktivitetsforslag også i Rabbel, men vi slipper de evindelige lekene som følger med. I stedet oppfordres det til å slippe kreativiteten løs. Kanskje oppleves dette som i overkant velmenende og pedagogisk korrekt for denne anmelderen, men det antas at målgruppen nok en gang ser annerledes på det. Uansett er det positivt at man aktiviserer barna fremfor å passivisere dem.

Rabbels myke punkter

Som du sikkert skjønner føler jeg at jeg er såpass på siden av antatt målgruppe her at jeg i svært liten grad kan gi en relevant vurdering på hvorvidt konseptet i det hele tatt treffer mål, men jeg antar at det er sannsynlig. Når det er sagt så er jeg usikker på om ikke seriene er vel barnlige i forhold til sitt publikum. Med det mener jeg at siden det er brukt en moderne fortellerteknikk med bobler i rutene, så forutsetter det i stor grad at man faktisk leser alene, i motsetning til billedbøker og de tradisjonelle seriene med adskilt bilde og tekst, der man i større grad forutsetter høytlesning. Jeg antar at de fleste 7-8 åringer i dag vil klare å lese Rabbel selv, mens de yngre i liten grad er i stand til det. Blir så målgruppen småskoletrinnet, altså 1-4 eller helst 2-4, kanskje bare 3-4 så sitter vi igjen med en relativt liten målgruppe. Jeg vil i hvert fall tro at barn i mellomtrinnet lett vil føle at innholdet er i barnligste laget, og heller vil søke til mer kommersielle serier som kanskje er mer i tråd med hva de bombarderes med i mediene.

Et annet svakt punkt er at Rabbel ikke bare har en snever målgruppe, men at den også prøver å konkurrere med andre hefter i samme format. Ikke at det er noe galt i det, tvert i mot, det må jo bare heies på en slik tøff innstilling, men jeg er redd at det er i overkant vanskelig å hevde seg på et slikt marked, og at man selv med kulturrådsstøtte og lignende likevel ender opp med altfor små marginer til at både forlag og serieskaper sitter igjen med noe som kan svare seg i forhold til innsatsen. I motsetning til de forutsetninger som billedbøker har, som selv om heller ikke det er noen gullgruve, så har man der i hvert fall jobbet fram relativt gode finansieringsmuligheter over tid. Der har tegneseriemiljøet en jobb å gjøre for å komme like langt, og jeg vil tro at det ikke bare er noe som er lurt å gjøre, men på sikt livsnødvendig om man skal kunne klare å ta opp konkurransen med billige lisensserier.

Nå er det selvsagt mulig at Rabbel også innebærer noe av en protest mot nettopp de overprisede billedbøkene, at det er en slags statement om hva som faktisk er mulig å tilby norske barn innenfor rammene av et tegneseriehefte til snaue 40 kroner. I så fall må man vel si at hun mer enn overbeviser.

15 Rabbel. Tre bøker.

Faktisk tar jeg bokutgivelsene av Rabbel som belegg for at mine påstander over har en viss relevans, for ved nærmere studier så ser det ut som om at det ikke er snakk om nyopptrykk, men innbinding av ”overskuddsopplag”, som er kuttet et par millimeter i forhold til originalene. Sånn i forhold til de mer bibliofile av oss, så er sikkert bøker å foretrekke, men for dem heftet tross alt er laget for, så må det være en klar fordel å kunne boltre seg med de 15 originale heftene. Bøkene føles ikke like attraktive for unge lesere, men nok en gang er det min antagelse.

Med disse forbeholdene, som må kunne hevdes å være av en mer kommersiell art, så er det liten eller ingen tvil om at rent kunstnerisk så er det lite å sette fingeren på her. Fiskes penselkonturer, hennes bruk av flater og layout, dialog og historiefortelling er generelt uovertruffen. Det lyser av fortellerglede og stor formidlingsevne hele veien. Hun klarer å etablere og holde på en stil som både kler historien og ikke minst gjør det mulig å gjennomføre den kunstneriske triumfen som Rabbel er. Så får vi bare håpe at Fiske ønsker å fortsette sitt arbeid med å videreutvikle den norske barnetegneserien, og at flere serieskapere kommer til og lar seg inspirere av dette unike prosjektet.

Anna Fiske
Rabbel samlebøker 1-3
No Comprendo Press 2006-2009
ISBN bind 1: 978-82-91187-70-9
ISBN bind 2: 978-82-91187-77-8
ISBN bind 3: 978-82-91187-87-7