Tar tegneserier på alvor

Heftig viking-humanisme

Sist oppdatert tirsdag 20. oktober 2009 12:20 Skrevet av Tor Arne Hegna fredag 25. september 2009 16:44

Seriekritikk.no | Anmeldelser - Høydepunkter

Brukervurdering: / 9
DårligBest 

Olav Sleggja er høstens heftigste leseropplevelse, om vi går for mest mulig vold per side. Men selv bak de mest brutale og grusomme handlinger kan det ligge et snev av medlidenhet og humanisme, selv om det bare er så 999.

På æren løs

Olav Sleggja er navnebror Kong Olav Tryggvasons personlige drapsmaskin. Som takk for at Kongen en gang reddet livet hans, må han utføre hans mer eller mindre skitne oppdrag. Inntil kongen gir han et siste oppdrag: Han skal slippe fra skylda si om han dreper kongens halvbror Råg. Sleggja legger en brutal men effektiv plan, men er Kongen til å stole på?

Øystein Runde har begått noe så sjeldent som en tegneserie i sagaform, ispedd fakta-/karaktersider. Inspirasjonskildene kan være så mangt, også utover de som er nevnt bak i boka. Manga, og da særlig Lone Wolf and Cub, Frank Miller, og ikke minst Geir Moen og hans forbilde Simon Bisley er det som i hvert fall undertegnede ser som sannsynlige kilder (jeg har ikke fått lest den ”store” vikingserien fra Vertigo, Northlanders enda). Uansett har Runde laget en ganske særpreget serie der komikk og vold nærmest går i ett.

De to Olavene

Olav Sleggja er en særdeles interessant personlighet. Ikke bare er han en god drapsmaskin, han har også kløkt og klarer å ligge noen skritt framfor sine motstandere. Han har imidlertid en humanistisk side som trer sterkere og sterkere fram i løpet av albumet, og som på mange måter er selve historien. Rundes smarte grep er at det er kristningskongen Tryggvason som er Sleggjas motstander slik at konflikten går på forståelsen av medmenneskelighet kontra plikt og ære.

Olav Tryggvason er utvilsomt blant de mest interessante sagafigurene. Han innførte (nesten) kristendommen i Norge, bygde landets første kirke og grunnla Trondheim. I løpet av 5 år. Runde tar for seg heltekongens mørke sider og setter det i perspektiv ved å trekke fram muligheten av at han led av angst for at verden skulle gå under ved tusenårsskillet, og for at han ikke skulle klare å omvende sitt folk innen den tid. Likevel er ikke dette framtredende ved fortellingen, og det synes jeg er en svakhet. Det kunne tilført fortellingen mer dybde. I stedet legger han seg mer opp til sagafortellingens stil om å la handling uttrykke karakter.

Sømd, virning og metnad er mantraen som Tryggvason bruker, og som han mener at han selv har i motsetning til Sleggja. – Kva slags mann går vel rundt og brukar tid på å vurdere seg sjølv, når det er andre si vurdering som lever vidare, sier Tryggvason til sin prest Godvin. Et ganske godt bilde på hvordan datidens krav til ære og handling kan forstås. I det hele tatt synes jeg at Runde svært ofte klarer å lage et veldig troverdig bilde av et vikingsamfunn.

Barsk og mørk

Det som ikke er spesielt troverdig er volden, som er så til de grader utagerende og energisk at det ikke er tvil om at det er overdrevet. Det som i mine øyne gjør at det går fullstendig ”over the top” er imidlertid de gangene det virker som om det er utstudert, gjerne med bruk av hva vi kan kalle gadgets og spesielle våpen som overhodet ikke ville funka i virkeligheten. Det ødelegger den realistiske stemninga, men tilfører fortellingen en barsk og mørk humor som kler den barske og mørke fortellinga. Det blir rett og slett såpass fjernt at en bare må kose seg når Runde tar det helt ut.

Uheldig format

Det som jeg har størst problem med er selve formatet. Utgivelsen er i standard albumformat, og årsaken har muligens med tekststørrelse og leselighet å gjøre. Hadde man valgt en mer ordinær bokstørrelse, så hadde tegningene stått bedre til formatet. Rundes stil er litt for enkel til at tegningene klarer å fylle sideflaten godt nok i den størrelsen utgivelsen har fått. Intensiteten hadde nok blitt sterkere ved å gå ned i format rett og slett. Det er også flere andre problemer med tegningene, særlig knyttet til at de altfor ofte virker stive og skjematiske, særlig når det er ”talking heads”, så der bør nok serieskaperen ta seg en ekstrarunde med skisser neste gang. På den andre siden så er det nettopp den knappe tegnestilen også i tråd med sagastilen, og gjør at voldsomhetene ikke blir så kvalmende som de nok fort ville blitt i en mer realistisk stil.

Konklusjonen må bli at dette er en heftig leseropplevelse. Kanskje i overkant voldsom for mange, men den mørke humoren redder likevel det hele. Det har blitt et forholdsvis vellykket og i så fall et uhyre sjeldent forsøk på å lage en ekte vikingfiksjon i tradisjonen etter sagaene. Så håper jeg at Runde både tar seg bedre tid til tegninga og velger et annet format neste gang.

Øystein Runde
Soga om Olav Sleggja
Det norske Samlaget 2009
ISBN: 978-82-521-7503-5
150 sider