Tar tegneserier på alvor

Den unge mannen og trivialitetene

Sist oppdatert torsdag 24. september 2009 10:32 Skrevet av Tor Arne Hegna torsdag 24. september 2009 09:59

Seriekritikk.no | Anmeldelser - Høydepunkter

Brukervurdering: / 4
DÃ¥rligBest 

Monsieur Jean av parhestene Charles Berberian (f. 1959) og Philippe Dupuy (f. 1960) er endelig på norsk. Er det en serie som jeg virkelig synes at har manglet på norsk de senere åra, så er det Monsieur Jean. Seriens mange episoder er flotte skildringer av dagliglivet til en enslig ung forfatter, tegnet og fortalt på en enkel, men også underfundig og morsom måte.

 

Ligne claire

De tre første albumene i serien presenteres i årets bok fra No Comprendo Press. Totalt er det utgitt 7 bøker i serien på fransk, fem på Les Humanoïdes Associés og de to siste på Dupuis. At Dupuy-Berberian har havnet på nettopp Dupuis er litt interessant, i hvert fall for de av oss som liker kuriøsiteter, for Dupui er sammen med Casterman, Dargaud og Lombard på mange måter eksponenten for den klassiske fransk-belgiske tegneserietradisjonen, med Sprint, Tintin og Asterix som de mest kjente seriene. Tandemet Dupuy-Berberian er i form nokså tett knyttet til disse klassikere, som med sin klare strek og lette blanding av genre som humor og spenning erobret etterkrigstidens Europa. Mot slutten av 60-tallet og utover på 70-tallet gjorde unge serieskapere revolt mot den tvangstrøyen som klassikerne hadde skapt, og sprengte grenser for hvilket publikum, hvilke emner og ikke minst hvilket formspråk de ønsket å uttrykke seg i. De etablerte nye forlag, som blant annet Les Humanoïdes Associés, der man søkte å skape nye fora og formater for den nye tid.

Motreaksjonen lot ikke vente på seg, og mot slutten av syttitallet kom det en ny generasjon serieskapere på banen som søkte å fornye det gamle fransk-belgiske formspråket. Nederlenderen Joost Swarte etablerte begrepet Ligne claire og skapte bevegelsen med samme navn, som foruten han selv også omfattet Ever Meulen, Ted Benoit, Floc’h, Yves Chaland og Serge Clerc for å nevne noen av de mest betydningsfulle. D’herrene Dupuy-Berberian tilhører også denne strømningen av europeiske serieskapere som utover på åttit-tallet valgte å ta i bruk den tradisjonelle stilen, men utvikle nye konvensjoner.

Den forente serieskaper

Det mest unike ved samarbeidet mellom Berberian og Dupuy er den tette integrasjonen. Det er komplett umulig å se hvem som gjør hva. Begge er nemlig både forfattere og tegnere, og sammen har de utviklet en symbiotisk stil, en slags forent serieskaper. Sånn sett er det lett å dra linjene til mediet selv som jo består (som oftest) av både en tekstdel (eller historie) og en bildedel. Resultatet blir ikke addering, men multiplikasjon av elementene, så også i samarbeidet mellom Dupuy-Berberian. Det er ikke uvanlig med sterke radarpar blant tegneserieskapere, som oftest dreier det seg om konstellasjonen forfatter/tegner, til nød to forfattere, to tegnere eller to som deler på begge arbeidsoppgavene, som våre egne Fiske og Kverneland, men det er aldri vanskelig å peke på hvem som gjør hva. Det er altså en håpløs oppgave når det gjelder Dupuy-Berberian med mindre man har vært flue på veggen og faktisk observert arbeidsprosessen.

Et annet sterkt aspekt ved samarbeidet er deres felles innstilling til mediet. Her er de utvilsomt i tråd med den revolten som seksti- og syttitallets nye serieskapere var fanebærere for, men har tatt opp i seg realismen til den nye generasjonen som David B., Joann Sfar og Marjane Satrapi. I motsetning til sine klassiske idealer er de opptatt av hva man kan uttrykke i mediet, og i stedet for å ha en konservativ holdning til figurutvikling og tema, har de latt sin hovedserie, Monsieur Jean, være en serie i konstant utvikling. I denne boken møter vi en ung forfatter som nettopp har debutert. Han er i slutten av tyveårene, en empatisk ungkar med like stort hjerte som nese. Vi blir med på hans møter med gamle flammer, med flashback til deres skrantende forhold, eller hans nye flyktige bekjentskaper og blir dratt inn i hans dagdrømmer rundt erotiske erobringer og egen antatt storhet. Eller når han møter seg selv gjennom tapet av et brev han skrev som tenåring og som først skulle åpnes når han fylte tretti år. I de senere albumene følger vi han inn i et fast forhold og videre i rollen som småbarnsfar. Dupuy-Berberian har uttalt at de ser Jean som en slags metafor for sine egne daglige opplevelser, som et mål til selv å komme videre i livene sine. De skapte figuren for tyve år siden, og har altså latt han få vokse med dem.

Melankolsk situasjonskomikk

Det er gjerne de trivielle ting som historiene på en eller annen måte tar utgangspunkt i. Det gjør serien gjenkjennelig, til tross for at de færreste av oss har en bakgrunn som vellykket ung forfatter i en fransk storby. Det er både den letthet skildringen preges av, men også den underfundige miksen av krasse observasjoner, humoristiske situasjoner og ikke minst drømmer og realiteter som gjør dette til en god leseropplevelse. Gjennomgående er kanskje tonen preget av en melankoli som bare overgangen fra ungdom til middelaldrende kan sette en i. En melankoli preget av forventninger som brister, gryende nostalgi og ikke minst egen feilbarlighet i den daglige mestringen av livet.

Monsieur Jean er situasjonskomikk av høy klasse. Ikke av det masete slaget som vi finner i sitcom-seriene som fyller norske TV-skjermer på ettermiddagene, men av det slaget som setter hverdagen i perspektiv. Franske lesere elsker serien, som har gitt serieskaperne en Alph’art fra Angouleme-festivalen, men som også bidro til at de i 2008 fikk selveste æresprisen ved den samme festivalen, som ikke bare er Europas største tegneseriefestival, men i hele den vestlige tegneseriekulturkretsen.

Kontinental perle

Skal man finne noe å sette fingeren på så må det være at man kanskje hadde sett at utgivelsen hadde vært mer i samme format som de franske originalene. Forlaget har utvilsomt skuet til den engelske utgaven fra Drawn & Quarterly (Get a life, 2006) som på mange måter er identisk, men i den norske utgaven er papiret mer glanset og selve formatet tilpasset den norske bokmalen, noe som gir litt mer hvitt papir oppe og nede. Jeg er ikke så sikker på at jeg liker det, for av og til føles det som om den elegante streken får litt frimerkepreg i det nedfotograferte formatet. Men når det er sagt, så er særlig de innledende sidene såpass ujevne rent tegneteknisk at det ikke er så vesentlig at de er litt mindre enn opprinnelig. Forlaget må berømmes for en flott bokdesign på selve omslaget, og tekstingen har en håndskrevet kvalitet som er sjelden i dag.

Jeg håper at også norske lesere vil få øynene opp for denne kontinentale perlen og at vi senere også kan følge Jean videre i livet. Den er også innkjøpt av Norsk Kulturråd, hvilket vil si at den bør være å finne på flere biblioteker, løp og kjøp eller lån.

Dupuy-Berberian
Monsieur Jean
No Comprendo Press 2009
ISBN: 978-82-91187-76-1
144 sider
Oversatt av Thomas Lundbo, tekstet av Espen Holtestaul